In the Shadow of the Spines

Da Trollet kom til Nerdal

Det var en kald høstnatt, hvor regnet høljet ned. Min farfar, Sturla Sturlasson var gjest på Borg Gård, hvor de satt i langhuset på Borg gård og prøvedrakk årets vinterblot-mjød fra Asheim Gård. Stemningen var god, og mjødet i drikkehornet likeså. Da kom Dafnir Knausgård inn i langhuset, våt til skinnet. “Eit troll, eit troll”, ropte han. “Eit troll er på veg ner til dalen, og det har smakt på menneskeblod, for eit sintare troll har eg aldreg lagt auge mitt på!”

Samen samlet de de krigerne de fikk tak i. Sturla var der, Ravn, Fyrrik [osv]. De samlet de våpnene de kunne finne, og løp mot trollbrua, hvor de stilte seg opp i grisefylking. Dafnir først, for han haddde sett trollet med egne øyne. “Eg, Dafnir av Knausgård, skal stå fyrst i fylkingen. Eg har sett trollet i kvitauge, og eg, Dafnir, ska spidda hjarta hans”

Så kom trollet gjennom skogen. Det største og villeste trollet som noen gang hadde vanket i disse trakter – et stygt beist av et troll, det gaulte i vilt raseri og stormet ut på brua.
Dafnir – en sann niding, kastet spydet sitt fra seg og sprang med halen mellom beina ned mot Knausgård, mens de andre krigene holdt stand på brua. Trollet stormet fram og slo Ivar i elva. Fryktløse sto [han og han] igjen og holdt trollet unna, mens [han] skjøt ei pil i magen på trollet. I vilt raseri slo trollet igjen og traff [han] i brystet. Så tok styggen Sturla, slengte han på ryggen og rømte tilbake hvor det kom fra.

De tapre jegerne, [han og han], kunne ikke overvinne trollet alene, men de fulgte etter styggen inn mot tussenes rike. Trollet jamret og bar seg, og skyntet seg inn i skogen, med Sturla hengene i svime over ryggen.

Langt om lenge roet trollet seg ned og sakket tempoet. Han gikk inn i en lysning, slengte Sturla på bakken. Ei hulder hadde han fanget, og bundet til et tre. Sturla, klok som han var, begynte å nynne på en vise han kunne. Snart ble trollet søvnig og la seg til å sove.

Sturla fortsatte å nynne på den rolige tonen, og snart var trollet i dyp søvn. Da snek Sturla seg fram og fant sverdet sitt under armen til trollet. Han lirket det løs og og ropte “Ein stygt eit troll som deg, skal aldri få legga sine auge på min dal”, så kappet hodet av trollet i et voldtsomt hogg. Så slapp de fri huldra fra fangenskapen og gikk tilbake til dalen. Her traff de nidingen Dafnir, som hadde flyktet med halen mellom beina, og samlet tingene sine fra gården for å flykte ned til dalen.

Comments

Grandmasterb

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.